Cissi skulle ikke være på atelieret, men la døren være ulåst, slik at jeg bare kunne komme innom og kikke når jeg fikk tid. Dagen min var hektisk, men på slutten av dagen rakk jeg en rask tur innom. For en fin opplevelse! For et privilegium å få lov til å komme inn og oppleve en helt ny verden, kunstnerens private verden, helt alene. Alt i mitt eget tempo, i den retningen og rekkefølgen jeg ønsket meg, uten veiledning eller forklaring, eller en selvpålagt forventning om å mene noe, å si noe.
Her måtte jeg være forsiktig og svært oppmerksom. Skummelt å overse (og ødelegge) noe. Det var ferdige verk, verk under arbeid og prosesstenkning overalt. Hvite tråder hang fra taket, og var knyttet til pinner og små greiner som stod og balanserte seg forsiktig helt ned på gulvflaten. Har Cecilia funnet disse små pinnene og greiner på noen av sine daglige promenader i Trondheim? Eller har de vært en del av hennes liv en stund, og ble med i noen av de eskene hun hadde med seg til kunstnerresidensen, da hun kjørte fra Sverige til Trondheim i januar? Firkantet hvitt dopapir var plassert på det grønne gulvet på en spesiell måte. På veggen var det klistret masse forskjellig, blant annet kunne jeg se tre ark utslitte sandpapir: et svart, et rødt og et gult. Så estetisk, og så lett å overse når de kun er bruksgjenstander. Men plassert på veggen, gjør de seg fine i stillheten for å bli sett. Du kan se hva slags bevegelse mot overflaten disse sandpapirene har gått gjennom, hvordan ble de behandlet og hvilken nytte de har hatt. Svært detaljerte tegninger er det å finne på skrivebordet, blant mange blyanter, bøker og et par briller. Noen er plassert litt tilfeldig, andre ligger parallelt med bordkanten. Én av tegningene skulle sendes til rammemaker, den som var brettet, den som stod ved brillene – den som var hovedårsak for mitt besøk i atelieret den dagen.
Noen uker har gått og jeg er igjen i Cissis atelier. Enda mer overalt. Denne verdenen har utvidet seg innenfor disse fire veggene siden sist. Øynene forflytter seg raskt mens jeg snakker med Cissi. Tegninger, tråd, stein, plater, pinner, avkappede greiner, farger mot de tegningene i svart og hvit, linjer, linjer. Tilfeldige linjer fra rommet som blir tatt i bruk og satt i sammenheng med verk, eller kanskje er de startpunktet til nye verk? En tegning av en hvit duk støtter seg på veggen ved vinduskarmen, så ser man at linjene fra tegningen passer helt utmerket, som en fortsettelse til en halvveis oppført list på veggen. En gammel hvit og tynn malingsflekk på gulvet blir fulgt av en hvit tråd som går helt opp til taket. Hodet jobber like raskt som øynene, og kjenner på en slags foss av nye inntrykk, bevissthet overfor hvor uoppmerksom jeg er i hverdagen – og hvor oppmerksom jeg faktisk kan øve meg for å bli! – for akkurat nå, rundt meg, ser jeg gjenstander fra hverdagen som ble satt sammen på en slik måte som får meg til å se dem – og handlingen bak dem. Jeg ser kunstnerens oppmerksomhet og omsorg for det som er rundt seg.
Jeg hadde ønsket alle kunne oppleve å komme inn i Cissis atelier, der man ser både ferdige verk og verk i prosess, tanker. Å være i hennes atelier er som å være i en skog. Ett tre alene er vakkert, men å være i skogen gir deg en følelse av omfavnelse, der du forflytter deg fra din egen verden til noen andres. Omfavnet av Cecilia Hultmans verk kan man oppleve å være så til stede i øyeblikket, en uanstrengende øvelse i tilstedeværelse.
—
«Atelierbesøk» er en serie der LKVs daglige leder, Rebeka Helena Blikstad, deler opplevelser og historier fra sine besøk hos en utvalgt kunstner som har atelier på LKV. Vi ønsker med prosjektet å gi publikum innsyn i det stedet hvor kunsten blir til, kunstnerens aktiviteter og prosessen bak det ferdigstilte kunstverket. Formålet med denne serien er å bygge bro mellom kunstneren, kunsten og publikumet.
